MØT ARTISTEN: Nakibembe Xylophone Troupe i Uganda
Heile landsbyen er samla kring landsbyinstrumentet, embairen, som i juli vert frakta heilt til Førde! Foto: Bjørn Kristian Skovly
Fredag 7. juli spelar Nakibembe Xylophone Troupe frå Uganda konsert på Førdefestivalen. Les Bjørn Kristian Skovly frå Veitastrond sitt fantastiske reisebrev frå då han besøkte dei i landsbyen utanfor Kampala, 21. februar i år - og vart medlem i bandet.
Det kraftige rødskjæret fra en stigende sol blander seg med bålene langs hovedveien ut av Kampala. Bålene som rister mais til sultne, travle reisende i landet som aldri sover. Kvinnene som stadig vifter med bladene på kvister de har samlet opp, vifter for å holde varmen i bålet vedlike.
Trafikken er tett, begge veier, og all langtransporten tar som alltid kvelertak på farten. Det er å smøre seg med tålmodighet og la tankene vandre, men aldri glemme å holde seg på venstre side og å ha alle papirer klare for politikontrollene som alltid venter når en muzongo - en hvit - er ute og kjører på egen hånd. Og ganske riktig, det tar ikke mange minuttene før jeg vinkes inn, det antydes at jeg sikkert har brutt en eller annen lov, og så godsnakker vi til de skjønner at det ikke er meg de skal få noen smørepenger av denne gangen heller. Slik ingen får av oss, som prinsipp.
Tankene, ja, spenningen om hva som venter meg en eller annen plass dypt inne i skogsområdene halvveis til Kenya. Om Hassan står der ved veikanten slik agenten Lola bedyrer at han skal, og ikke minst om det virkelig er kjørbart slik ugandere alltid mener det er, om det så bare er en sti igjen. Heldigvis er det tørt, har vært det et par dager, da slipper jeg i alle fall den brune leirvellingen som setter kjøreferdighetene på prøve som om det var nybrøytet is på blanke sommerdekk.
Embairen vert spelt på av 8 musikarar.
To timer fra Kampala passerer jeg Jinja, Ugandas stolte turistpunkt som Nilens kilde. Riktignok mener både Rwanda og Burundi at kilden egentlig er der, det er i alle fall der elvene lengst vekk fra Lake Victoria starter, og uten vannet fra de elvene hadde jo ikke Nilen hatt noen innsjø å renne ut i fra, mener de. Det får nå så være, verre er det at de har en stolt statue av Speke som påstås å ha oppdaget Nilens kilde tusener på tusener av år etter at de lokale kjente både Nilen og Lake Victoria. Kjenner litt på samme irritasjonen som når du har spasert deg inn til Austerdalsbreen hjemme og ser metallplata som forteller om da breen «ble oppdaget» av Slingsby - breen som hadde vært brukt i hundrevis av år som ferdselsvei lokalt.
Trafikken åpner seg litt etter Jinja, og Hassan, den lille mannen som er bassist i Nakibembe Xylophone Group, står der han skal, noen kilometre før Iganga. Eneste i gruppa som snakker litt engelsk, med trykk på LITT, men i god dialog på luganda-engelsk finner vi tonen og muntrer oss sammen mot Buanga der de andre venter med xylophonen sin. A little fare, sier han, Kinobe Hassan, som har spilt bass på xylophonen i 15 år. Slik det måtte bli for han og de andre av de 20 i gruppa som vokste opp med musikken. For det var hans og noen andres bestefedre som startet det hele, det var de som bygde xylofonen de fortsatt spiller på, instrumentet med sine 21 toner laget forskjellige av tettheten og tyngden i hvert av elementene. Den litt enkle, smale lyseste til det kraftige, siste bass-stykket som skikkelig lar lyden dirre når den smelles til.
Hvordan de stemmer instrumentet, får de mange tonene til å justerse seg så flott til hverandre?
Verken Hassan eller noen av de andre vet – materialene ble funnet og tilpasset den gang, ingen vet hvor mange år siden, men det var på bestefars tid. Men så viser det seg at det var nok et litt relativt begrep, for da jeg forsøker å finne ut av sammensetningen av gruppa, viser det seg at de som først var søsken nok er søskenbarn, eller kanskje fars søskenbarns barn. Forsøket med second cousins blir bekreftet, åpenbart helt i tåka, med ja - many seconds.
Etter hvert rydder vi opp i begrepene, gruppa som startet xylophone-eventyret var hans bestefar og mennene til bestemors søstre. De var kanskje fem, kanskje mange flere. Men nå har det blitt litt annerledes, nå er noen av dem fra en annen klan. Slik var det ikke før.
Endelig kan vi ta av hovedveien, inn på den mer spennende delen mot landsbyen. Veien er akkurat nå et marked! Vi snegler oss fram mens de flytter på boder og en ku som har lagt seg til midt i kaoset, før det åpner seg en gropete sandete vei. Grei nok.
‘A little far’ var altså nok en time østover, og jeg lurer på dem som venter, blir de ikke utålmodige? Nei, garanterer Hassan, de venter, det har de gjort siden morgenen, og de kan vente til neste morgen om det er nødvendig. De har det ikke travelt på den måten.
Tenya Hussein, Kapado Faisal, Amuli Hassan og Edaya Sharif. Det er de fire som venter og skal være med til Norge i tillegg til Kinobe, i tillegg er det en som er borte denne dagen. Men det er mange av de andre som sikkert er der også, de er ikke vant til hjembesøk, denne gruppa.
Derimot er de ofte ute på lokale arrangement, som bryllup eller introduksjoner. Dessuten er det bare tre dager siden de fikk spille for kong William Wilberforce Kadumbula Nadiope Gaula IV. Han feiret at retten hadde slått fast at han var rettmessig konge etter at han ble utfordret. Dessverre får ikke vi møte kongen i dag, det manglende flagget på palasset hans forteller at han er borte.
“Når de skal reise? Aner ikke, Lola vet det nok, hun og Derek
som skaffer dem jobber. Vet de noe om Norge? Ingenting, og
er i grunnen ikke så interessert heller. De vil spille og
underholde, så ordner nok resten seg.”
Veien skrumper stadig i bredde, men firehjulstrekkeren lurer seg framover. Til og med guiden min er noe usikker når veien forsvinner i en elv som krysser, men etter at en syklist har kjørt over og vist hvor det er grunnest, går det greit, det også. Nå passerer vi enorme områder med sukkerrør, og de gamle Tatra-ene som brukes til transporten står på rad og fylles opp, mens svette kropper med sine pangaer hogger løs på rørene så de får passe lengde. I lusetempo kommer vi oss forbi, og snart er det bare en sti med gras på begge sider som er veien vår. Only a little fare now, bedyrer vår venn, samtidig som vi åpner vinduene fordi vi skal kunne høre dem på langt hold. Og det gjør vi, først bare de tunge bass-slagene, men etter hvert både musikken og den helt spesielle sangen.
Favoritten, forteller Hassan meg, nseranta, sangen om mannen som elsker en pike, men ikke får henne før han kan betale en ku i brudepenger. Det klarer han aldri, og han lever ulykkelig til sin død. Nseranta-en følger oss fram, der gruppa sitter under et mogassia-tre som gir god skygge mens de får fram sine eggende rytmer. Det er en helt egen stemning, så dypt inn i skogen som du kan komme – bare rytmene fra de slagene utført av svette kropper som treffer tonene med kirurgisk presisjon med rytmebokser legger til en ekstra klang sammen med han ene på det spesielle strengeinstrumtet, adunguen, som legger til en fin liten tone helt på toppen.
Jeg blir ønsket velkommen når nseratan er over, og møter en gruppe så langt fra våre bekymringer og planer som vel mulig. Når de skal reise? Aner ikke, Lola vet det nok, hun og Derek som skaffer dem jobber. Vet de noe om Norge? Ingenting, og er i grunnen ikke så interessert heller. De vil spille og underholde, så ordner nok resten seg.
Så er det på’n igjen – og landsbyen samles sakte men sikkert rundt treet. Ny pause, og jeg prøver meg igjen. Hva slags tre som gir denne fine klangen? En diskusjon med engasjement som om det sto om livet pågår lenge, før Hassan svarer med ett ord. Musambya – som jeg vel hjemme finner ut heter Markhamia på engelsk. Et tre med gule blomster som kan bli opp til 40 meter høyt, og der barken kan brukes mot hudproblemer, leser jeg meg til. Men xylophonegruppa gir egentlig blaffen i det.
“En liten avskjedstale, hører med, tatt i mot med stoisk ro inntil det forløsende mpologoma la Uganda – dere er Ugandas løver!
Det likte de, og jeg gleder meg til å være med Ugandas løver på festival i Førde!”
Instrumentet de spiller på og som skal til Norge ble bygd av besteferdrene, og da trenger jo ikke de rote med det. En kjapp demonstrasjon viser hvordan de kan dele det opp i tre like store pakker for transport, og så kommer vi til det viktigste – nemlig ensasi – metallrørene med et eller annet inni, ingen visste hva, som er med og holder rytmen. Det er ingen med ensasi med til Norge, men jeg er jo der.
Ned på knærne, ensasi utlevert, og Hassan hvisker meg noen ord i øret – vi starter slowly og øker, heng med…
Slik ender det altså der under treet, til landsbyens store glede, at den rare hvitingen sitter og rister ensasi-en i stadig raskere takt så svetten siler – men får nikkende anerkjennelse fra fagjuryen. Slik er det omskiftelige livet til en veitastrending, fra kafeen med gamlingene på Strondi til en rytmeboks under et mogassiatre dypt inne i Buanga.
50.000 shilling som gir drikke til alle blir tatt godt i mot, og vi er enige om at det skal bli hyggelig å møtes igjen. En liten avskjedstale, hører med, tatt i mot med stoisk ro inntil det forløsende mpologoma la Uganda – dere er Ugandas løver! Det likte de, og jeg gleder meg til å være med Ugandas løver på festival i Førde!
Så turen hjem til Kampala - ingen viderverdigheter, men sannelig ble det ikke et par stopp med trafikkontroll igjen – og samme prosedyre som alltid. Nei, jeg hadde ikke gjort noe ulovlig – og så fant de ut etter hvert at jeg sikkert ikke hadde gjort det.
Trygt på plass nå, familiebesøk og konferansetimer på skolen i Buikwe i morgen – og så var jeg enig om at det egentlig hadde vært en veldig fin dag!!
Bjørn K.